tirsdag 28. desember 2010

Jeg har arbeidet med diktet Storby-natt(1925) av Rudolf Nilsen. Jeg vil si at dette diktet er Sentrallyrikk i klassisk form. Grunnen til at jeg vil plassere det der er fordi handlingen og motivet i temaet er Nilsens kjærlighet til byen sin. Diktet er i klassisk form fordi det består av 4 strofer, der alle strofene består av 8 verselinjer. Omtrent alle verselinjene utenom et, ender med kryssrim. Noe som gir diktet fast, klassisk form.

Jeg syntes selv at diktet er tungt å lese og analysere. Diktet består for det meste av positivitet, men han legger inn negativ ladete ord innimellom som gjør at jeg blir forvirret. Han forvirrer også med den ene verselinjen som ikke ender i kryssrim. Det er derfor et vanskelig dikt å analysere helt riktig. Jeg syntes også, som sagt, at det var svært tung lest, og jeg hadde problemer med å sette meg orgentlig inn i diktet. Jeg tror også at dette kan ha noe med språket i diktet og gjøre, for det språket Nilsen bruker er ukjent for meg, og gjør diktet enda vanskeligere å forstå.

Jeg liker best å lese lyrikk som er mer lettlest, og som gir et klart utrykk for hva forfatteren mener. Men samtidig kan jeg også like dikt som er svært metaforiske. Et eksempel på dikt jeg liker er: Inger Hagerups "Maur". Jeg er vel egentlig fan av de fleste diktene til Hagerup, ellers leser jeg utrolig lite dikt, annet enn visst du kan kalle enkelte sangtekster for en type dikt.

Selv har jeg kun skrevet dikt i skolesammenheng der vi har fått i oppgave å skrive et dikt. Det er aldri noe jeg har tenkt over at jeg skal kunne sette meg ned å gjøre. Vet ikke helt hvorfor det er sånn, men det er vel noen få mennesker som har det i seg, og jeg tror ikke jeg er en av dem. Men hvem vet!

  • Bilde nr 1; av Rudolf Nilsen. Lånt fra:http://sammensatt-sandvika.wikispaces.com/Rudolf+Nilsen+B
  • Bilde nr 2; Av Inger Hagerup. Lånt fra: http://nkpmn.org/ingerhagerup/IngerHagerupFoto.jpg

fredag 12. november 2010

Nyrealismen

De viktigste kjennetegnene på nyrealismen er at tekstene er svært lik de realistiske tekstene, men det er også vesentlige forskjeller. I realismen lå hovedhandlingen ofte i borgerlige miljø, mens hos nyrealistene ligger handlingen hos hverdagslige arbeidsfolk som; kontordamer, gruvearbeidere, gårdsarbeidere og lignende. De la vekt på utfordringer mennesker må gå igjennom til enhver tid, og skrev derfor også historiske romaner. Fortellermåten er lik fortellermåten hos realistene der det er en utenforstående forteller. Dette gjør at man får et helhetlig perspektiv på det som foregår, både hos personene og miljøet. Et annet kjennetegn for disse tekstene er at de er svært nasjonale og lokale. Derfor blir språket farget av miljøet, av plassen gjennom dialekt og det som er typisk i naturen.

Disse kjennetegnene kommer til utrykk i de tekstene jeg har lest. Et av kjennetegnene er skildring av miljø. Miljøet rundt hovedpersonene er skildret svært nøye, ikke gjerne bare i natur, men i hva som skjer rundt dem, hvordan det ser ut, høres ut osv. Samtalene personene holder er på dialekt og gir oss et nasjonalt og lokalt preg. Utfordringene hovedpersonene møter i livet er også svært vanlig for nyrealismen. Det er forbudt kjærlighet, alkohol relaterte problem, barnet som er satt vekk av foreldrene og arbeidere fra andre land. Alle disse utfordringene vi har lest om ligger hos den lavere klasse, men utfordringene er også slik at de kan foregå hvor som helst når som helst i forskjellige grader. Vi kan også derfor kalle utfordringene for historiske, de tilhører ikke en spesiell del av historien.

Jeg likte godt de to tekstene jeg leste; Markens Grøde og Kristin Lavransdatter; Kransen. Kanskje spesielt Kransen. Grunnen til dette er at jeg syntes den var lett å lese, og jeg forstod det meste. Vanskelig kjærlighet er også et emne jeg syntes er spennende å lese om. Jeg har også hørt mye om Sigrid Undset og har hatt lyst å lese dette verket. Markens Grøde syntes jeg var helt grei, men jeg syntes det som stod om den ikke helt fengte meg. Det var ikke noe spenning eller noe interessant over utsnittet de hadde valgt til norsk boken. Men den var fint forståelig. Når jeg har prøvde å lese de andres tekster, syntes jeg de var tunge og mindre forståelig. Men jeg tror det gjerne har med å gjøre at jeg prøvde å se over dem i klasserommet der det var mye støy og vanskeligheter for konsentrasjon. Men visst jeg skal begrunne hvorfor jeg mislikte dem må det være rett og slett at de var tunge, språket var vanskelig å forstå og veldig mange av ordene i teksten var nye for meg.

Kilde: norsk bok, Tema vg 3, det norske samlaget.

bildet: Sigrid undset, hentet fra http://www.kristindagene.no/filestore/Undset.jpg

fredag 5. november 2010

Skjønnlitterært program

Mitt forhold til skjønnlitteratur er at jeg er en stor tilhenger av det. Jeg vil si at på skolen er det skjønnlitteratur jeg finner mest interessant i forhold til sakprosa. Jeg liker selv best å skrive skjønnlitteratur; som noveller og dikt. Jeg liker også best å lese og analysere skjønnlitteratur i forhold til å gjøre dette med sakprosalitteratur. Skjønnlitteratur på privaten har jeg et ganske greit forhold til. Jeg leser mest skjønnlitteratur i form av romaner og noveller når jeg har tid og muligheten, men det er vel gjerne ikke noe jeg prioriter. Men er det en bok jeg finner spennende leser jeg den som regel i løpet av kort tid.

Nå når vi har hatt skjønnlitterært program på skolen har jeg valgt å skrive om Erlend Loe og hans Naiv.Super. Grunnen til at jeg har valgt akkurat han og denne boken er fordi jeg er en stor tilhenger av Loes bøker. Jeg er veldig fasinert av hans skriveform, måten han bruker korte og raske setninger når han formulerer seg. Selv om det ikke er lange sammenhengende setninger, syntes jeg at det er kjempe spennende å lese, og føler på en måte at jeg blir ett med hovedkarakteren og hans tanker. Jeg elsker også
måten han bruker ironi og humor i sine tekster. Det er ikke lenge jeg kan lese uten at jeg får et smil om munnen, eller rett og slett bryter ut i latter. Han har en fantastisk måte og blande melankoli med humor på. Dette syntes jeg kommer godt fram i Naiv.Super og har derfor valgt denne boken som utgangspunkt for å vise særtrekkene ved forfatterskapet hans.

Jeg ønsker at publikum etter min framføring rett og slett skal få lyst til å lese Naiv.Super eller andre bøker som er skrevet av Erlend Loe.


bildet 1 er hentet fra http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Erlend_Loe.jpg
bildet 2 er henter fra http://bokbad.files.wordpress.com/2010/04/naiv-super2.jpg

onsdag 27. oktober 2010

Retorikk

Retorikk har alltid vært en viktig del av undervisningen fram til midten av 1800-tallet. Etter kunnskapsløftet fikk retorikk sin renessanse, og ble igjen en del av lærerplanen.

Jeg mener at det viktigste retorikk undervisningen kan gi oss innsikt i, er å vite hvordan store talere, reklame eller tekster kan få oss til å bli overbevisst med få ord. Vi lærer oss de forskjellige metodene de bruker, og at ikke det alltid er sant det de sier. Vi lærer alle hjelpemidlene de tar i bruk som etos,patos og logos. Vi kan med dette se på det som blir sagt med et mer skeptisk blikk, fordi vi vet hvordan de får oss til å bli overbevisst. Jeg sier ikke at vi aldri skal la oss overbevise igjen, og at vi skal se på alt med skeptiske øyne, men det gir oss et grunnlag for å kunne velge bedre mellom for eksempel forskjellige stortingsrepresentanter i valg, mellom produkter i butikken og andre situasjoner i livet.

Jeg syntes at retorikk kan ha en plass i norsken på videregående skole, men jeg syntes ikke at det er et emne som burde ta stor plass. Det er viktig og alltid å ha det i bakhodet når man tar valg i livet basert på overbevisning fra andre, eller visst man skal skrive en retorisk tekst, men ellers syntes jeg ikke det er like viktig som litteratur historie eller analyse av andre tekster innenfor sakprosaen. Det er andre ting i norsken som jeg syntes burde prioriteres, men retorikk tar ikke noe særlig plass, så den plassen retorikk har i dag, syntes jeg er passende.