Retorikk

Retorikk har alltid vært en viktig del av undervisningen fram til midten av 1800-tallet. Etter kunnskapsløftet fikk retorikk sin renessanse, og ble igjen en del av lærerplanen.

Jeg mener at det viktigste retorikk undervisningen kan gi oss innsikt i, er å vite hvordan store talere, reklame eller tekster kan få oss til å bli overbevisst med få ord. Vi lærer oss de forskjellige metodene de bruker, og at ikke det alltid er sant det de sier. Vi lærer alle hjelpemidlene de tar i bruk som etos,patos og logos. Vi kan med dette se på det som blir sagt med et mer skeptisk blikk, fordi vi vet hvordan de får oss til å bli overbevisst. Jeg sier ikke at vi aldri skal la oss overbevise igjen, og at vi skal se på alt med skeptiske øyne, men det gir oss et grunnlag for å kunne velge bedre mellom for eksempel forskjellige stortingsrepresentanter i valg, mellom produkter i butikken og andre situasjoner i livet.

Jeg syntes at retorikk kan ha en plass i norsken på videregående skole, men jeg syntes ikke at det er et emne som burde ta stor plass. Det er viktig og alltid å ha det i bakhodet når man tar valg i livet basert på overbevisning fra andre, eller visst man skal skrive en retorisk tekst, men ellers syntes jeg ikke det er like viktig som litteratur historie eller analyse av andre tekster innenfor sakprosaen. Det er andre ting i norsken som jeg syntes burde prioriteres, men retorikk tar ikke noe særlig plass, så den plassen retorikk har i dag, syntes jeg er passende.

I foredraget "det ubevisste sjelelivet" fra 1890, Presenterte Knut Hamsun sitt litterære program. Han gikk hardt ut mot realismen/naturalismen som han mente la for mye vekt på samfunnet og samfunnsproblemer. Han syntes at det i stedet burde bli skrevet om det indre mennesket og sjelens uoppdagete mørke kroker. Han ville skrive om spesielle personer, og ikke bare om den hverdagslige ”typen” menneske man kunne finne på fisketorget. Og etter han hadde presentert dette foredraget var det flere og flere som gikk over til å skrive i den modernistiske retningen.

Jeg mener vi trenger begge typene av litteratur. Jeg er enig med Hamsun i at det kan bli veldig ensformig og kjedelig i lengden og bare lese samfunnskritiske bøker, med de samme sørgelige historier og mennesker. Men det er og viktig at vi bruker kunsten og litteraturen til å sette problemene under debatt, så vi får de fram, i stedet for og bare overse dem. Det å skrive om det indre mennesket og dets tanker og sjeleliv er og en måte å sette et problem under debatt mener da jeg; For man utrykker hvordan det er og være annerledes, og kanskje for mange kan det gi forståelse og medfølelse for dette mennesket som lider av mørke tanker og galskap. Jeg er enig med at det er gjerne gøyere og lese om litt mer spesielle mennesker enn om vanlige typer. Men jeg føler gjerne at de ”typene” som ble skrevet om i naturalismen og realismen ikke er så ordinære og kjedelige?

Selv liker jeg å lese de fleste typer bøker som appellerer til meg. Jeg har ingen fast sjanger, og leser de bøkene jeg finner interessant etter jeg har lest på baksiden, eller bøker jeg har lest god omtale om i media. Akkurat nå leser jeg Amalie Skrams ”Hellemyrsfolket” etter og ha hørt så mye om den i norsken. Men tidligere har jeg lest bøker i helt andre sjangre som Erlend Loes” Naiv.Super ” , Anne B. Ragdes ”Arsenikktårnet”, Stephanie Meyers ”Twilight”. Det viktigste for meg er at boken er spennende og lese, og at jeg aldri kjeder meg underveis. Visst det blir kjedelig underveis, gir jeg lett opp, og legger boken på hylla.

Bildet nr 1 er hentet fra ; http://www.uib.no/elin/elpub/uibmag/2-95/hamsun.html

Bildet nr 2 ;http://lillegul.blogspot.com/2009/02/jeg-sluker-bker.html

Ekteskap.

August Strindberg hevder i sitt forord i boken ”Giftas”, at det var verre at kvinnen var utro enn at mannen var det. Dette mener jeg klart viser hvilket snevert kvinnesyn det var i hans samtid. Utroskap er vel noe som er vondt uansett hvilken vei det går. Kanskje enda verre for en kvinne på den tiden, som da ofte var totalt avhengig av sin ektemann for å overleve. Strindberg begrunner sine meninger med at hvis en kvinne er utro vil hennes mann måtte oppfostre et barn som ikke er hans. Men ville det være mer korrekt at mannen fikk barn andre plasser enn hos sin kone? Selv om ikke konen måtte ha noe særlig kontakt med det ”uekte” barnet, ville det uansett gått utover hennes rykte og familiens økonomi (Hvis mannen da hadde valgt å stille opp for barnet).

Videre fortsetter Strindberg med å utale seg om at Nora (Fra Henrik Ibsens drama; Vildanden)er egoistisk som går fra sin mann Helmer, og etterlater han med hus og barn. Jeg vil ikke si meg enig med Strindberg i å kalle henne egoistisk når det gjelder og gå fra mannen. Han har i mange år har forsømt henne, og behandlet henne som en dukke. Men som mor selv vil jeg kalle henne egoistisk som reiser fra barna sine for og "finne" seg selv. Jeg vil mene at ethvert barn er avhengig av å ha en mor i livet sitt.

I dagens samfunn er ikke ekteskap en institusjon som lenger anses som viktig eller nødvendig, så lenge man ikke er medlem av et trossamfunn. For kristne og andre lignende trossamfunn er ekteskap i dag likevel viktig, i forhold til at dette er en pakt de har mellom seg og sin gud. Men det finnes alltid unntak her også. De som gifter seg i dag, gjør det på grunn av tro eller av egne interesser, det er fåtallet som gifter seg for ære og status slik det var før. I gamle dager dømte de og utstøtte mennesker som fikk barn utenfor ekteskapet, og å bo sammen uten å være gift først var mer eller mindre uhørt. I dag er det et åpent syn på det å bo og få barn sammen uten å være gift først. De fleste får gjøre som de vil, uten innblanding fra samfunnet rundt. Dette gjør at folk gjerne velger og leve sammen i samboerskap og få barn utenfor ekteskap.

Selv syntes jeg det er helt greit og leve i samboerskap, og ser ikke på ekteskap som en nødvendig institusjon. Dette er fordi det i dag er lite som skiller ekteskap og samboerskap. Det er omtrent de samme "lovene" som gjelder for begge samlivsformene, med få unntak. Men jeg syntes absolutt at ekteskap er en fin ting mellom to mennesker som vet de vil dele livene sine sammen.

bildet er hentet fra http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=532667